det flotte med poesi er hvor allestedsnærværende det er i hverdagen, ofte uten at vi engang merker det. Vanligvis er det tenkt som et arkaisk og stivt strukturert system av ord/betydninger, som du må lese flere ganger for å virkelig sette pris på. Jeg har aldri likt denne tilnærmingen fordi den behandler kunst som å ha bare en enkelt mening, mens den behandler leserens egne personlige tanker om arbeidet som i utgangspunktet irrelevant hvis de ikke overholder den aksepterte konsensus. Det virker som det ville være mer nyttig hvis vi sluttet å se på poesi som noe vi bør sette pris på og mer som noe vi bør nyte.
Et av de viktigste punktene for å skrive og lese poesi er å la ordene blande seg med dine egne livserfaringer, slik at du kan få et møte i sinnet med en forfatter du beundrer. Jeg har denne helt unprovable teorien som folk naturlig graver mot kunstverk de kan forholde seg til. Mesteparten av tiden er det ingen bevisst forsøk på å finne et kunstverk for akkurat rett tid. Det skjer ofte bare, uavhengig av vår egen menneskelige vilje.
Tenk på tiden du så på en film som syntes å oppsummere måten du følte da du gikk inn i teatret. Eller kanskje det var en bok du leste en gang hvor fortellingen syntes å ekko dine egne interne ideer om livet. Jeg vurderer Å lytte Til Bob Dylan for å være den første sanntid dette skjedde med meg, og sist har det vært å lese Infinite Jest Av David Foster Wallace. Å engasjere seg med kunst på denne måten kan være et middel for ensomhet fordi det viser oss at alle har de samme følelsene vi gjør like sterkt som vi gjør.
Flott poesi, og i tillegg stor skriving generelt, er ikke noe du kan kvantifisere og skrive ned i en x, y, z / trinnvis prosess. Det er ofte ikke veldig logisk. Når det fungerer, vil du føle det i ditt innerste vesen (i utgangspunktet din sjel hvis du er tilbøyelig til religiøs terminologi) og prøver å forklare hvorfor vanligvis bare deflates en del av opplevelsen. Jo, du kan notere alle teknikkene som brukes (alliterasjon, onomatopoeia, rim) og snakke om hvordan de får deg til å føle, men på slutten av dagen kommer det ikke til å forklare hvorfor du får en følelse av katarsis fra å lese noe du forbinder med på tarm/åndelig nivå.
poenget jeg går for her er at du ikke nødvendigvis trenger formell struktur, rim eller tradisjonell meter for å gjøre noe» poetisk » ut av dine ord og tanker. Poesi er viet til å beskrive de tingene vi ikke har noe annet utløp for. Ting som hvor mye du elsker foreldrene dine eller de ukjennelig komplekse tankene du har når du ser på himmelen.
språket vi snakker, læres til oss når vi ikke engang er gamle nok til å huske å lære det. Det er det mest potente instrumentet vi har som art for å forklare andre mennesker hvordan verden ser ut gjennom våre øyne. Alle har sine egne små quirks av tale og tankemønstre. Poesi er bare å skrive ned dine individuelle erfaringer slik du husker dem og la leserne se hvordan det er å være deg for et par sider.
så gjør noe meningsfylt og del det med en person du elsker!