Endelig en enkel en, det stolteste øyeblikket i mitt liv fant sted 7. Mai 2013 klokka 5: 43 – Da Roman James kom inn i verden. Jeg var stolt fordi jeg brakte et liv til verden, men jeg var også stolt fordi jeg gjorde noe som så mange mennesker fortalte meg (eller underforstått) at jeg ikke kunne gjøre: jeg fødte naturlig.
Selv før Vi ble gravid, Matthew & jeg begynte å forske fødsel alternativer. Tidlig bestemte vi oss for at vi ideelt sett ville ha en naturlig fødsel uten inngrep. Selvfølgelig var Vi veldig realistiske om det faktum at «Når Du lager en plan, ler Gud» og at alt kan skje og så videre og så videre. Når jeg sa at jeg vil ha en naturlig fødsel, la jeg også til at alt kunne skje, og til slutt ville det viktigste være en sunn, glad mamma & baby. Men hele graviditeten min ønsket folk å regne på min parade! Mange lo bokstavelig talt i ansiktet mitt da jeg sa at jeg ønsket å ha en naturlig fødsel. Jeg er ikke sikker på hvorfor så mange mennesker (for det meste kvinner, forresten, begge mødre & ikke-mødre) fant det nødvendig å spotte meg og tvile på meg på denne måten. Det var veldig sårende. Jeg pleier å være ikke-konfronterende, så jeg sparket aldri tilbake. Jeg vil alltid svare med en slags, ja, du har rett. Bare tiden vil vise. Man kan egentlig ikke planlegge disse tingene.
men så kom dagen & smerten kom & I.FLIPPING.DID.IT!
ja, jeg presset så hardt at innsiden min bokstavelig talt spratt ut. Ja, jeg presset så hardt at hvert blodkar i ansiktet mitt poppet. Ja, jeg rev vesentlig & jeg skrek som helvete. MEN JEG GJORDE DET FORTSATT. Og egentlig, hvis du kjenner meg i det hele tatt, vet du at jeg ikke er en å skryte av – men til alle de snide-eslene som ikke trodde jeg kunne … I ANSIKTET ditt! Ha! Dette er første gang jeg sier noe av dette offentlig. Jeg har faktisk aldri sagt dette privat. Det er viktig, skjønt. Ikke tvil på folk. Hver av er sterkere enn vi noen gang kunne forestille seg.
* * *